Så er det natt igjen. Rommet
tar imot stillheten med åpne armer,
uten å tenke på meg.
Jeg må la meg bli knust
under alle tankene som igjen
får rom inni hodet mitt. Tankene om
deg.
Stillheten omkring meg gir ingen
plass til lengselen min, så jeg blir sittende
igjen med den.
Og den sprenger meg innenfra.
Lengselen som jeg må takle
alene,
selv om det kun er oss sammen
som kan fjerne den.
av Gunnar R Tjomlid
